Jeg kjører ikke

Den 22. juli (ja, vet, den datoen), tok jeg billappen! Jeg startet i slutten av januar, men måtte ha en ganske lang pause pga en kraftig infeksjon i hele kroppen pga morkne mandler, sykehusinnleggelse og hele pakka, så da jeg startet igjen i juni fikk jeg oppkjøring den 22. juli, da var det bare å hive seg rundt med langkjøring, glattkjøring og noen kjøretimer for å rekke alt.

Jeg var kvalm av nervøsitet, men det gikk kjempe bra, og jeg begynte å gråte når sensoren sa de magiske ordene: "Du har bestått!". Jeg får fortsatt sommerfugler i magen av å tenke på det. 

Gleden av å ha lappen skulle ikke vare så lenge, rundt september/oktober, begynte jeg å føle meg værre og værre, og til slutt turde jeg ikke kjøre mer pga dette, enda jeg hadde begynt å bli så vant til kjøringa, og følte at jeg håndterte det å kjøre ganske så bra. 

Når jeg tenker tilbake, så jeg jo at det ikke startet da, men tidligere, bare i mindre grad, og sjeldnere, nå var det blitt så ofte som hver dag at jeg følte meg så dårlig. Jeg taklet ikke lengre stresset som kommer av alt man må følge med på, jeg klarte ikke lengre ta raske beslutninger, bare det å ha noen som pratet i bilen med meg gjorde at jeg "falt ut", så det å ha to skravlete/gråtende/hylende osv, jenter i bilen funket dårlig. Men det som var det mest "fysiske" av alt: Synsforstyrrelser, eller hva jeg skal kalle det. Jeg klarte ikke lengre avstandsbedømme, det føltes som at asfalten kom mot meg to ganger, eller at sidene kom mot meg i bølger f.eks. I tillegg til dette slet jeg mye med svimmelhet, plutselig svimmelhet som kunne komme når som helst, uansett om jeg lå, satt, sto eller gikk. Jeg falt plutselig inn i min egen verden, for så å "våkne" når noen pratet til meg. 

Det var altså kort fortalt manglende evne til å takle stress, klarte ikke konsentrere meg, "brain fog" og synsforstyrrelser/svimmelhet som gjorde at jeg tok valget om å gå eller sykle - det går ikke like fort, så jeg rekker å reagere så lenge jeg sykler i samme tempo som eldstejenta. 

Jeg skriver i fortid, men det er jo sånn nå også. 

Det å ikke kunne kjøre nå (for jeg mener virkelig det at jeg ikke kan når jeg er slik, det å skulle sette livet til mine kjære i fare, eller mitt eget for den saks skyld, er ikke aktuelt, for det er det jeg gjør om jeg setter meg inn i en bil.) er utrolig kjipt, rett og slett. Jeg tenker på det hver eneste dag, og det plager meg mye. Det hadde nok ikke plaget meg fullt så mye om jeg fikk mer forståelse for det, for jeg prøver å tenke at sånn er det nå, og det kan jeg ikke gjøre noe annet med enn å ta medisinene mine, til jeg begynner å føle meg bedre, så får vi ta det derfra. Jeg sliter nok med å skulle takle dette "nye" livet selv, om ikke jeg skal bli mast på når det gjelder dette. Selvom jeg skreiv over her at jeg prøver å være positiv og ta en ting om gangen, så er det jo ofte litt annerledes i hodet, jeg vil helst være positiv og tenke sånn, men det er jo ikke alltid det går. 

Det er ikke sikkert de som har hatt lappen i mange år, og er som meg hadde sluttet å kjøre fordet, siden de har mye mer erfaring, men jeg som akkurat hadde fått lappen hadde ikke alt like godt "spikra" fast i beina som dem, men det skal sies at jeg håper at dersom det er noen som har det akkurat som meg, at de ikke kjører uansett hvor lenge de har hatt lappen!

Det er jo ingen som har det likt, så jeg forstår at det kan være vanskelig for enkelte å forstå hvorfor jeg har tatt det valget, fordi de ikke klarer å kjenne hvordan det er å være slik selv, men det jeg ønsker og forventer er at det blir akseptert og respektert. Er det så mye forlangt? 

Mvh. Silje