Fortvilelsen.

I blant slår den meg, fortvilelsen... Jeg, i en alder av snart 24, har lavt stoffskifte, dette må jeg ha resten av livet. Hvordan skal jeg holde ut? Dette uendelige problemet, som jeg må prøve å snu over til en positiv ting. Det er vanskelig. Hvordan skal jeg gjøre det? Det er jo ikke noe positivt ved å ha lavt stoffskifte. Jeg vil ikke være en slik person som ikke orker ditt og datt, ikke kan ditt og datt, ikke klarer ditt og datt. Jeg vil klare alt selv, og har vanskelig for å be om hjelp. Jeg vil aldri innrømme at jeg er sliten, men nå må jeg bare. Jeg kan ikke lenger late som at alt er OK. Jeg er sliten, mer enn sliten. Utmattet.

Jeg er mor til to flotte jenter, og jeg i min unge alder burde vært en energibunt som klarte å holde følge med jentene uten problemer. Men nei... Det gjør jeg faktisk ikke. Jeg blir så fort sliten. Jeg får fort vondt. Ryggvondt, beinvondt, hodevondt. Det var ikke dette livet jeg så for meg.

Jeg må bare holde ut. For jentene mine på spesielle dager, eller mindre spesielle dager, som fortsatt er viktige. Men dagene etter "store ting" (f.eks 17. mai, bursdager osv) er jeg totalt slått ut. Det er ikke sånn det skal være. Jeg vil kunne nyte å gjøre hyggelige ting som krever litt energi uten å bli slått ut i flere dager etterpå, og hele tiden kjenne at "nå orker jeg ikke mer, men jeg må gjøre dette for jentene mine" eller andre personer som forventer noe av meg. Jeg vil kunne leve livet!

Jeg blir gående på autopilot. Hverdagen bare går helt automatisk. Jeg kan gå bortover en vei, falle ut, og plutselig tenke: "Hvordan kom jeg meg hit?" Eller: "Åja! Jeg er ute og går". Helt plutselig, i noen sekunder. Det skjedde senest i sta. Hvor er jeg mens jeg ikke er der?

Til tider klarer jeg ikke smile. Jeg må late som, noen ganger klarer jeg ikke engang det. Depresjonen er til tider lammende på et vis. Jeg er ikke meg selv. Når var jeg sist meg selv en hel dag?
Heldigvis har jeg mine nydelige jenter, en flott familie og gode venner som hjelper til med å gjøre ting bedre i vanskelige stunder.

Før var jeg en energibunt som bare det, men det var kanskje frem til 12-13 års alderen. Jeg var så rastløs, måtte alltid gjøre noe. Satt sjeldent stille på rommet uten å gjøre noe, da ommøblerte jeg gjerne. Jeg kunne ommøblere rommet mitt en gang i uken over en lengre periode, og jeg hadde store ting som seksjon, sofa, seng, stuebord, kommoder, klesskap osv som jeg flyttet på hver gang. Ellers var jeg så og si alltid ute. Fra skolen sluttet til middag var jeg ute, når jeg var ferdig å spise var det rett ut igjen. Gikk lange turer med venninner uten å bli sliten, herjet, syklet flere km, kanskje mil. Ikke noe problem!

Den jeg er nå er jo helt stikk motsatt. Noen tror nok jeg er lat, og det er veldig frustrerende. At jeg ikke vil jobbe, at jeg ikke gidder ditt eller datt. DET ER IKKE SLIK. Jeg vil jobbe, jeg vil kunne springe rundt og herje med jentene hele dagen lang, bake med jentene, sykle lange turer med jentene, listen over ting jeg ønsker- og savner å gjøre er lang.

Jeg er da ikke gammel, men det føles sånn inni meg. Hukommelsen min får meg til å føle at jeg er dement. Kroppen min ser kanskje ung ut, men den føles så gammel. Jeg vet ikke hvordan det er å være gammel i utgangspunktet, men jeg tror jeg har en anelse etter hva man blir fortalt.

Det er om kvelden jeg kan tillate meg selv å "falle sammen". Ikke i løpet av dagen. Jeg kan ikke tillate meg det. Jentene mine kommer først. Ikke jeg.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne ligge. Ligge helt stille, slippe å prate, slippe å flytte på meg, slippe å tenke, uten noen i nærheten, helt til ting blir bedre. Om verden bare kunne blitt satt på pause litt, hvor jeg kunne gjort dette, men likevel ikke gått glipp av ting som betyr noe i livet mitt, og jentene ikke hadde lagt merke til at jeg var borte litt. Savnet jeg ville hatt skulle heller ikke ha finnes i det øyeblikket hvor ting hadde vært sånn. Jeg skulle bare vært. Verken mer eller mindre.


Huff, dette ble negativt, men noen ganger må det ut. Det er ikke hele tiden slik, jeg har lysere tider også, men jeg føler aldri at jeg kommer over "halvveis" hvis man ser på en graf. Det går nedover, så oppover igjen til midten om det høres logisk ut. Jeg vet ikke hvordan det ser ut på toppen mer, hvem er jeg når jeg er på topp? Det håper jeg at jeg finner ut en gang, og at jeg blir slik. Bare kroppen får den dosen den trenger av medisin, evnt riktig medisin.

Et innlegg som dette er for meg veldig personlig, men jeg føler jeg må legge det ut. Jeg kan ikke late som at ting er så fantastisk og flott hele tiden. Jeg tror ikke jeg er alene om å føle det sånn, enten man har den ene eller den andre sykdommen.

Jeg kunne fortsatt dette innlegget mye lengre, men akkurat nå orker jeg ikke skrive mer, bare det er en ting som er slitsomt. Nå skal jeg bare slappe helt av resten av kvelden.

Mvh. Silje

Hva er lavt stoffskifte?

Lavt stoffskifte

Siden symptomene ofte kan være diffuse er det mange som går lenge med sykdommen før de får en diagnose.Lavt stoffskifte (hypotyreose) er en tilstand som oppstår når skjoldbruskkjertelen produserer for lite av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3). Stoffskiftehormonene virker i alle celler i kroppen, og mangel kan føre til en rekke forskjellige symptomer.

Årsaker til lavt stoffskifte

I de fleste tilfeller skyldes lavt stoffskifte en kronisk betennelse i skjoldbruskkjertelen. Dette er en såkalt autoimmun sykdom, der kroppens eget immunforsvar angriper skjoldbruskkjertelen. Hvorfor slike autoimmune reaksjoner oppstår, vet vi ikke.

Andre årsaker til lavt stoffskifte kan være:

• Tidligere behandling av annen sykdom i skjoldbruskkjertelen (f.eks strålebehandling, radioaktivt jod eller operasjon). Les mer om høyt stoffskifte.
• Medfødt mangelfull utvikling av skjoldbruskkjertelen
• Behandling med visse legemidler som har lavt stoffskifte som bivirkning
• Graviditet (forbigående)
• Svikt i hypofysen (sjelden)

Forekomst av lavt stoffskifte

Hypotyreose er en vanlig sykdom, som rammer 5-6 % av norske kvinner og 1-2 % av mennene. Forekomsten øker med økende alder, men sykdommen rammer også unge mennesker. Barn kan bli født med lavt stoffskifte, men dette er sjelden.

Les mer på: www.apotek1.no

Jeg kjører ikke

Den 22. juli (ja, vet, den datoen), tok jeg billappen! Jeg startet i slutten av januar, men måtte ha en ganske lang pause pga en kraftig infeksjon i hele kroppen pga morkne mandler, sykehusinnleggelse og hele pakka, så da jeg startet igjen i juni fikk jeg oppkjøring den 22. juli, da var det bare å hive seg rundt med langkjøring, glattkjøring og noen kjøretimer for å rekke alt.

Jeg var kvalm av nervøsitet, men det gikk kjempe bra, og jeg begynte å gråte når sensoren sa de magiske ordene: "Du har bestått!". Jeg får fortsatt sommerfugler i magen av å tenke på det. 

Gleden av å ha lappen skulle ikke vare så lenge, rundt september/oktober, begynte jeg å føle meg værre og værre, og til slutt turde jeg ikke kjøre mer pga dette, enda jeg hadde begynt å bli så vant til kjøringa, og følte at jeg håndterte det å kjøre ganske så bra. 

Når jeg tenker tilbake, så jeg jo at det ikke startet da, men tidligere, bare i mindre grad, og sjeldnere, nå var det blitt så ofte som hver dag at jeg følte meg så dårlig. Jeg taklet ikke lengre stresset som kommer av alt man må følge med på, jeg klarte ikke lengre ta raske beslutninger, bare det å ha noen som pratet i bilen med meg gjorde at jeg "falt ut", så det å ha to skravlete/gråtende/hylende osv, jenter i bilen funket dårlig. Men det som var det mest "fysiske" av alt: Synsforstyrrelser, eller hva jeg skal kalle det. Jeg klarte ikke lengre avstandsbedømme, det føltes som at asfalten kom mot meg to ganger, eller at sidene kom mot meg i bølger f.eks. I tillegg til dette slet jeg mye med svimmelhet, plutselig svimmelhet som kunne komme når som helst, uansett om jeg lå, satt, sto eller gikk. Jeg falt plutselig inn i min egen verden, for så å "våkne" når noen pratet til meg. 

Det var altså kort fortalt manglende evne til å takle stress, klarte ikke konsentrere meg, "brain fog" og synsforstyrrelser/svimmelhet som gjorde at jeg tok valget om å gå eller sykle - det går ikke like fort, så jeg rekker å reagere så lenge jeg sykler i samme tempo som eldstejenta. 

Jeg skriver i fortid, men det er jo sånn nå også. 

Det å ikke kunne kjøre nå (for jeg mener virkelig det at jeg ikke kan når jeg er slik, det å skulle sette livet til mine kjære i fare, eller mitt eget for den saks skyld, er ikke aktuelt, for det er det jeg gjør om jeg setter meg inn i en bil.) er utrolig kjipt, rett og slett. Jeg tenker på det hver eneste dag, og det plager meg mye. Det hadde nok ikke plaget meg fullt så mye om jeg fikk mer forståelse for det, for jeg prøver å tenke at sånn er det nå, og det kan jeg ikke gjøre noe annet med enn å ta medisinene mine, til jeg begynner å føle meg bedre, så får vi ta det derfra. Jeg sliter nok med å skulle takle dette "nye" livet selv, om ikke jeg skal bli mast på når det gjelder dette. Selvom jeg skreiv over her at jeg prøver å være positiv og ta en ting om gangen, så er det jo ofte litt annerledes i hodet, jeg vil helst være positiv og tenke sånn, men det er jo ikke alltid det går. 

Det er ikke sikkert de som har hatt lappen i mange år, og er som meg hadde sluttet å kjøre fordet, siden de har mye mer erfaring, men jeg som akkurat hadde fått lappen hadde ikke alt like godt "spikra" fast i beina som dem, men det skal sies at jeg håper at dersom det er noen som har det akkurat som meg, at de ikke kjører uansett hvor lenge de har hatt lappen!

Det er jo ingen som har det likt, så jeg forstår at det kan være vanskelig for enkelte å forstå hvorfor jeg har tatt det valget, fordi de ikke klarer å kjenne hvordan det er å være slik selv, men det jeg ønsker og forventer er at det blir akseptert og respektert. Er det så mye forlangt? 

Mvh. Silje 

Hashimotos tyreoiditt - antiTPO

Her er litt informasjon om den typen Hashimotos jeg har, for kilder: se nederst i innlegget.


Kronisk tyreoiditt (Hashimotos sykdom) er den vanligste årsaken til betennelse i skjoldbruskkjertelen og hypotyreose både hos voksne og barn. Tilstanden oppfattes som en immunologisk sykdom, og man kan i varierende grad påvise antistoffer mot thyreoideas peroksidase (anti-TPO), tyreoglobulin (anti-TG) og mer sjeldent TRAS, som i høye konsentrasjoner kan opptre som reseptorblokkerende antistoffer (se THYREOIDEAANTISTOFF).

Disposisjonen for kronisk tyreoiditt synes å være arvelig, men man kjenner lite til både arvegangen og hvilke faktorer som utløser sykdom hos det enkelte individ.

Hashimotos sykdom kan være knyttet til andre immunologiske sykdommer som pernisiøs anemi, Addisons sykdom, idiopatisk hypoparatyreoidisme, myastenia gravis og vitiligo. Autoimmunt polyendokrinopati-candidasis-ektodermal dysplasi (APECED, Schmidts syndrom) er en sjelden arvelig variant hvor Hashimotos sykdom kan forekomme sammen med diabetes mellitus,ADDISONS SYKDOM, ovariesvikt, HYPOPARATYREOIDISME og en kronisk generalisert soppinfeksjon (Candidainfeksjon) i ulike kombinasjoner.

Noen ganger kan sykdommen føre til mer uttalt destruksjon av skjoldbruskkjertelen og gi opphav til såkalt atrofisk tyreoiditt hvor man ikke kan påvise struma hos pasienten. Biopsi fra skjoldbruskkjertelen kan i enkelte tilfeller være påkrevd for å sikre diagnosen.

Utvikling til hypotyreose er avhengig av graden av betennelse og destruksjon av normalt thyreoideavev i skoldbruskkjertelen. Siden forekomsten av thyreoideaantistoffer og tegn til Hashimotos sykdom synes å være meget høy i befolkningen, er det bare en mindre andel av dem med kronisk tyreoiditt som utvikler lavt stoffskifte (hypotyreose).

Sjelden kan en kronisk tyreoiditt ha slik intensitet at det utløses en initial hypertyreose på grunn av stor frigjøring av thyreoideahormoner fra skjoldbruskkjertelen.

BEHANDLING

Dessverre finnes det liten mulighet til å påvirke selve betennelsesreaksjonen i skjoldbruskkjertelen. Behandlingsindikasjonene vil derfor være som for hypotyreose (substitusjonsbehandling med tyroksin). Hos pasienter med normal thyreoideafunksjon, men med store strumaer, kan det likevel være aktuelt å gi tyroksin for å prøve å oppnå en reduksjon i strumaets størrelse.

tyreoiditt (Store medisinske leksikon). () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/tyreoiditt

Mistenker du at du har problemer med stoffskiftet?

Dersom du har mange symptomer og er ganske sikker på at du har lavt stoffskifte, men ikke har fått noen diagnose ennå:
En veldig enkel måte å vurdere stoffskiftet på, er å måle den basale kroppstemperaturen. Legg et termometer ved siden av sengen, og mål tempen (i endetarmen) som det første du gjør når du våkner - før du setter føttene på gulvet. Mål hver morgen i minst fem, helst ti dager. For kvinner i fruktbar alder er det best å begynne på dag 3 i syklusen (altså tredje dag etter mensstart). Dersom du har en gjennomsnittlig temperatur som er klart under 37 grader - kanskje til og med under 36 - er det veldig sannsynlig at du har et for lavt stoffskifte som bør behandles. NB! Du må være utsovet, og helst våkne av deg selv. Dersom du er B-menneske eller lider av forsinket søvnfasesyndrom, og tvinger deg selv våken lenge før døgnrytmen din tilsier at du skal våkne, vil du ha lav temperatur på grunn av dette. 

Neste skritt kan være å be om å få utskrift av alle prøveresultater, slik at du kan vurdere dem selv i ro og mak. Be gjerne om hjelp fra andre med stoffskifteproblemer, for eksempel på likemannsforumet Sonjas stoffskifteforum. Du bør også forsikre deg om at legen virkelig har tatt alle prøver som kan gi viktig informasjon om stoffskiftet ditt; TSH, FT4, FT3, anti-TPO og TRAS; evnt. også andre antistoffprøver.


Kopiert fra: http://www.stoffskifte.info/selvhjelp.html For mer info kan du også se på denne linken.

Mine symptomer

Jeg har disse symptomene: 

• Tørr hud, veldig ømfintelig. 
• Tørt hår, røyter mye. 
• Tynne negler.
• Føler meg til tider hoven i øyene, men vet ikke om det syns. 
• Treg og langsom i bevegelser og "hjerne", føler meg fjern på en måte, kalles ofte "brain fog". 
• Altså - problemer med å tenke og konsentrere meg.
• Problemer med å lære - fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg. 
• Veldig mye sliten, føler meg totalt utmattet.
• Deprimert.
• Plutselig smerter i ledd/muskler.
• Fryser veldig fort og mye i situasjoner hvor andre bare rister på hodet av meg for at jeg gjør det, kan også i perioder være alt for varm, kaldsvetter. 
• VektTAP - gått ned over 10 kg siden oktober uten noen spesiell innsats for det.
• Ikke mye matlyst, men kjenner sulten i magen.
• Veldig mye svimmel, så og si hele tiden, hver gang jeg reiser meg. Har også svimet av enkelte ganger. Lav blodprosent kan være et symptom på lavt stoffskifte. Jeg har veldig lav blodprosent.
• Jeg har også en annen type svimmelhet, plutselig uansett om jeg ligger helt rolig, sitter, står eller går. 
• Prikking i hender veldig fort.

• Veldig mye hes, snakker på en "kleisete" måte til tider.
• Hjertebank.
• Til tider tiltaksløshet
• Skjelving - noen ganger får jeg noe som minner meg om føling.
• Veldig mye trøtt, men sliter med å sove, føler meg aldri uthvilt.
• Veldig urolig, engstelig og nervøs.
• Takler ikke stress, kan bli helt satt ut av å være ved et veikryss hvor det er mye som skjer f.eks, selvom jeg går.
• Øresus
• Kortere lunte.
• Dobbeltsyn, tåkesyn, kan gå på ting, klarer ikke avstandsbedømme eller reagere raskt, en av grunnene som gjør at jeg ikke har turdt å kjøre på en stund.
• Glemsk, dårlig korttidshukommelse. 
• Muskelverk, i det siste har jeg hatt spesielt mye forskjellige steder i høye hånd/arm. Men har også hatt plutselige smerter i muskler/ledd andre steder i kroppen, usannsynlige steder. 

Apropo glemsk - dersom jeg har glemt noe nå, så legger jeg til det senere. 

Mvh. Silje 

Grunnen til at jeg startet blogg

Grunnen til at jeg startet blogg var for å få ut litt av alle disse tankene og bekymringene man har når man får denne diagnosen, men først og fremst for å kanskje kunne hjelpe andre der ute som sliter med det samme. Det er så uendelig mye informasjon om dette, og nå blir det kanskje litt smør på flesk, men det er vanskelig å vite hvor man skal lete, så jeg håper jeg kan bidra med mine erfaringer når det gjelder lavt stoffskifte.
Det er også viktig at andre som er involverte kan få vite litt mer om hvordan det er for oss å leve med lavt stoffskifte, for det er mye uvitenhet der ute.

Jeg vil gladelig besvare spørsmål dersom det er noe dere lurer på, så håper jeg at jeg kan svare. Jeg har jo ikke hatt denne diagnosen lenge i forhold til andre, og jeg har nok vært heldig som har oppdaget det uten å ha gått i tiår uten å vite hva det er, det må jeg bare få lov til å si.

En ting jeg har lest igjen og igjen er at legene vet så alt for lite, og da må vi som faktisk har denne sykdommen, hjelpe hverandre så godt vi kan! :)

Mvh. Silje

Min vei fra start til nå

Jeg er ei jente på 23 år, med diagnosen lavt stoffskifte (Hypotyreose) og høye antistoff verdier (Hashimoto`s thyroiditt).
Jeg fikk min første datter for 5 år siden, og har vel siden det følt at energien ikke har vært helt som den skal. Det er klart det er normalt når man er mor å bli sliten, men jeg har vel følt at jeg har vært unormalt sliten og "nede" i forhold til andre jevngamle, eller eldre mødre. Jeg fikk svangerskapsdepresjon, som jeg gikk med ubehandlet i lang tid. Først når jeg ble gravid med min andre datter følte jeg meg som meg selv litt igjen, mer energi og gladere (noe jeg har lest kan være typisk, at man blir bedre ved svangerskap).

Når jeg "sluttet" å ha "bare" svangerskapsdepresjon, og stoffskiftet "tok over", er vanskelig å si. Kanskje har jeg hatt det før jeg ble gravid med min første, kanskje har jeg hatt det fra fødselen av, kanskje senere. Diagnosen fikk jeg først i oktober 2011 (prøvene ble tatt i september), på det tidspunktet hadde jeg visst ikke lavt stoffskifte enda, men veldig forhøyet verdi på antistoffene (jeg kommer til å forklare ulike begreper i egne innlegg).

Jeg startet behandlingen med 100 mg levaxin daglig, og utviklet i løpet av vinteren lavt stoffskifte i følge min nye lege, med mindre dette er noe som har svingi, og tilfeldigvis var "fint" ved de første prøvene hos min tidligere lege.  Vinteren var tøff, rundt årsskiftet hadde jeg symptomer på overdosering, og senket mengden selv, ned til 50 mg om dagen. I løpet av månedene fra oktober til april var jeg hos min gamle lege 4-5 ganger, med det samme hver gang: Blodprøver, så skulle vi se det an til neste gang. Legen forandret ikke noe på dosen i denne tiden, og jeg merket jo at det var feil for min del. Derfor tok jeg da saken i egne hender og senket dosen til 50 mg daglig som jeg nevnte tidligere.

I april byttet jeg lege, og han kunne tydelig mer enn min tidligere lege. På den første timen min der, sa han mer om stoffskiftet enn min gamle lege hadde gjort til sammen alle gangene jeg var hos henne. Jeg fikk ikke noe informasjon om hva noen av verdiene ville si for meg, hva de betydde, hva det ville si å ha høye antistoff verdier, hva lavt stoffskifte ville si, eller noe som helst. Heldgivis er jeg en slik person at jeg leser meg opp på det jeg lurer på, så jeg kunne jo en del om det, men det er mye å lese om dette temaet, og flere forskjellige typer diagnoser. Jeg visste ikke hva jeg hadde bare ut i fra å se på prøvesvarene, men ved hjelp av flotte mennesker på www.sonjas-stoffskifteforum.com, fant jeg ut at jeg hadde lavt stoffskifte, og hashimotos. Dette var da før jeg kom over til min nye lege. Det blir litt frem og tilbake her, men håper det er forståelig.
Uansett, den nye legen min printet ut flere sider med informasjon om lavt stoffskifte, og forklarte meg en del. Han forandret også på dosen min med levaxin, så jeg går nå på 50 mg 5 dager i uka, og 100 mg 2 dager i uka. Jeg tar 100 mg dosene hhv. tirsdag og fredag.

Sist jeg var hos legen hadde verdiene mine begynt å bli litt bedre, men ikke bra nok, uansett om prøvene nærmer seg anbefalt verdi, er det ikke bra nok for MEG. Jeg føler meg fortsatt dårlig, og noen tall kan ikke fortelle meg hvordan jeg skal føle meg (desverre).

Men det at prøvene begynner å bli bedre, tyder på at dosen begynner å nærme seg mer riktig hvertfall, for det å finne riktig dose er visst ikke så lett!

Jeg runner av denne "lille" presentasjonen av meg selv nå, og kommer med flere innlegg som tar for seg hvert sitt tema etterhvert. Det er jo så uendelig mye som kan skrives om dette.

Mvh. Silje

Endelig fått laget meg en blogg!

Nå har jeg lenge tenkt på å skaffe meg en blogg for å kunne skrive ned min opplevelse av å ha lavt stoffskifte, så nå var det på tide å få gjort det!

Jeg har mye på hjertet!

Mvh. Silje