I blant slår den meg, fortvilelsen... Jeg, i en alder av snart 24, har lavt stoffskifte, dette må jeg ha resten av livet. Hvordan skal jeg holde ut? Dette uendelige problemet, som jeg må prøve å snu over til en positiv ting. Det er vanskelig. Hvordan skal jeg gjøre det? Det er jo ikke noe positivt ved å ha lavt stoffskifte. Jeg vil ikke være en slik person som ikke orker ditt og datt, ikke kan ditt og datt, ikke klarer ditt og datt. Jeg vil klare alt selv, og har vanskelig for å be om hjelp. Jeg vil aldri innrømme at jeg er sliten, men nå må jeg bare. Jeg kan ikke lenger late som at alt er OK. Jeg er sliten, mer enn sliten. Utmattet.
Jeg er mor til to flotte jenter, og jeg i min unge alder burde vært en energibunt som klarte å holde følge med jentene uten problemer. Men nei... Det gjør jeg faktisk ikke. Jeg blir så fort sliten. Jeg får fort vondt. Ryggvondt, beinvondt, hodevondt. Det var ikke dette livet jeg så for meg.
Jeg må bare holde ut. For jentene mine på spesielle dager, eller mindre spesielle dager, som fortsatt er viktige. Men dagene etter "store ting" (f.eks 17. mai, bursdager osv) er jeg totalt slått ut. Det er ikke sånn det skal være. Jeg vil kunne nyte å gjøre hyggelige ting som krever litt energi uten å bli slått ut i flere dager etterpå, og hele tiden kjenne at "nå orker jeg ikke mer, men jeg må gjøre dette for jentene mine" eller andre personer som forventer noe av meg. Jeg vil kunne leve livet!
Jeg blir gående på autopilot. Hverdagen bare går helt automatisk. Jeg kan gå bortover en vei, falle ut, og plutselig tenke: "Hvordan kom jeg meg hit?" Eller: "Åja! Jeg er ute og går". Helt plutselig, i noen sekunder. Det skjedde senest i sta. Hvor er jeg mens jeg ikke er der?
Til tider klarer jeg ikke smile. Jeg må late som, noen ganger klarer jeg ikke engang det. Depresjonen er til tider lammende på et vis. Jeg er ikke meg selv. Når var jeg sist meg selv en hel dag?
Heldigvis har jeg mine nydelige jenter, en flott familie og gode venner som hjelper til med å gjøre ting bedre i vanskelige stunder.
Før var jeg en energibunt som bare det, men det var kanskje frem til 12-13 års alderen. Jeg var så rastløs, måtte alltid gjøre noe. Satt sjeldent stille på rommet uten å gjøre noe, da ommøblerte jeg gjerne. Jeg kunne ommøblere rommet mitt en gang i uken over en lengre periode, og jeg hadde store ting som seksjon, sofa, seng, stuebord, kommoder, klesskap osv som jeg flyttet på hver gang. Ellers var jeg så og si alltid ute. Fra skolen sluttet til middag var jeg ute, når jeg var ferdig å spise var det rett ut igjen. Gikk lange turer med venninner uten å bli sliten, herjet, syklet flere km, kanskje mil. Ikke noe problem!
Den jeg er nå er jo helt stikk motsatt. Noen tror nok jeg er lat, og det er veldig frustrerende. At jeg ikke vil jobbe, at jeg ikke gidder ditt eller datt. DET ER IKKE SLIK. Jeg vil jobbe, jeg vil kunne springe rundt og herje med jentene hele dagen lang, bake med jentene, sykle lange turer med jentene, listen over ting jeg ønsker- og savner å gjøre er lang.
Jeg er da ikke gammel, men det føles sånn inni meg. Hukommelsen min får meg til å føle at jeg er dement. Kroppen min ser kanskje ung ut, men den føles så gammel. Jeg vet ikke hvordan det er å være gammel i utgangspunktet, men jeg tror jeg har en anelse etter hva man blir fortalt.
Det er om kvelden jeg kan tillate meg selv å "falle sammen". Ikke i løpet av dagen. Jeg kan ikke tillate meg det. Jentene mine kommer først. Ikke jeg.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne ligge. Ligge helt stille, slippe å prate, slippe å flytte på meg, slippe å tenke, uten noen i nærheten, helt til ting blir bedre. Om verden bare kunne blitt satt på pause litt, hvor jeg kunne gjort dette, men likevel ikke gått glipp av ting som betyr noe i livet mitt, og jentene ikke hadde lagt merke til at jeg var borte litt. Savnet jeg ville hatt skulle heller ikke ha finnes i det øyeblikket hvor ting hadde vært sånn. Jeg skulle bare vært. Verken mer eller mindre.
Huff, dette ble negativt, men noen ganger må det ut. Det er ikke hele tiden slik, jeg har lysere tider også, men jeg føler aldri at jeg kommer over "halvveis" hvis man ser på en graf. Det går nedover, så oppover igjen til midten om det høres logisk ut. Jeg vet ikke hvordan det ser ut på toppen mer, hvem er jeg når jeg er på topp? Det håper jeg at jeg finner ut en gang, og at jeg blir slik. Bare kroppen får den dosen den trenger av medisin, evnt riktig medisin.
Et innlegg som dette er for meg veldig personlig, men jeg føler jeg må legge det ut. Jeg kan ikke late som at ting er så fantastisk og flott hele tiden. Jeg tror ikke jeg er alene om å føle det sånn, enten man har den ene eller den andre sykdommen.
Jeg kunne fortsatt dette innlegget mye lengre, men akkurat nå orker jeg ikke skrive mer, bare det er en ting som er slitsomt. Nå skal jeg bare slappe helt av resten av kvelden.
Mvh. Silje
